Drømmer, NBA og Islam.

Det fine med basket er at det er så lett å drømme seg bort, så lett å tenke at dette, dette er jeg god til og jeg kunne ha blitt noe. Jeg kunne spillt i NBA.

Jeg dribler for meg selv, en imaginær motstander står foran meg med fokuserte øyne og ivrige hender. Jeg ser på ham mens jeg dribler ballen, til venste, høyre og mellom bena. Hendene mine beveger seg og ballen spretter i kompliserte mønstre uten at jeg på noe tidspunkt trenger å se hvor den er, jeg er bare 100% fokusert på min motstander. Plutselig fyker ballen ut til siden, returnerer like fort og jeg tar et lynkjapt skritt til siden og løper fremover. På et blunk har jeg forlatt min motstander stående på vonde ankler mens jeg har fri vei mot kurven. Jeg legger ballen enkelt via bakplaten og inn mens et smil leker seg i munnviken.

Sprett, Sprett. Sprett.
Jeg står igjen med ballen og spretter den rolig, min motstander har tatt ut større dybde nå, han tør ikke guarde meg så tett lenger. Jeg smiler igjen og sender uten forvarsel et skudd i vei. Nydeligste skuddteknikken du noengang har sett og alt man hører er lyden av ballen som farer gjennom nettet.

Sprett, sprett, sprett.
Nå er det ikke lenger lyden av lær mot asfalt, det er lyden av lær mot parkett. Jeg ser opp og så langt øyet rekker er det mennesker å se. Forventningsfulle mennesker, tyve tusen av dem inne i hallen. Jeg spretter ballen og småjogger fremover, i midtsirkelen er det innfeldt en logo som forestiller hodet til en diger okse.
Jeg er ikke alene på banen. Digre menn løper rundt med alvorlige ansikter og jeg ser ut som et lite barn ut på der. Uten bekymringer sender jeg i vei mitt første skudd, jeg smiler.

Klank!

Et plutselig vindkast tar skuddet og sender det i ringen og ut. Luften har en eim av gamle lik og jeg innser at jeg er ubegripelig mengde talent og kilometer unna NBA her jeg står alene på basketbanen ved Bodø videregående.

Tilbake til virkeligheten med andre ord. Jeg står ikke engang på banen, det er vinter og jeg hutrer innendørs i kulden mens jeg gleder meg til sommeren. Jeg har akkurat blitt minnet på en spiller jeg hadde rent glemt av inntil hoopshype kjørte denne artikkelen.

Historien om Chris Jackson.

Chris vokste opp i Gulfport, en liten by med mye fattigdom som med sine ca 65.000 innbyggere ikke er vesentlig større enn Bodø. Han var en av tre brødre (alle med forskjellige fedre) og ble forsørget av sin mor Jacqueline. Det var knapt med penger og guttene gikk titt og ofte uten mat, det hjalp neppe heller at Jacqueline var glad i alkohol. Fedrene var det lite å se til.

På skolen slet Chris. Ikke fordi han ikke ville lære men fordi all hans konsentrasjon gikk med til å holde kroppen i ro i de stille klasserommene. Han hadde på dette tidspunktet udiagnosert Tourette´s syndrom og det kunne ta ham en god time å i det hele tatt få kledd seg for å dra på skolen.

På basketball banen var det dog annerledes, med konstant bevegelse og bråk la man knapt merke til kroppens utbrudd. På banen var Chris komfortabel og han elsket det.
Han trente, trente og trente, dag etter dag etter dag.

"...He shot hundreds of free throws every day, perfecting the arc of the ball and the way it would hit the net—that is, the ball could never touch the rim. His methodic training was both a blessing and a curse. A blessing because the work eventually would make him one of the greatest free-throw shooters in the NBA; a curse because the meticulous way he went about practices flowed from Tourette's syndrome, a neurological disorder that creates uncontrollable bodily tics. In some patients, like Chris, it makes the brain set unreasonable goals: When he shot those free throws, each one had to feel right. Feel right in the creases of his fingers, in the palm of his right hand, in the webbing between his thumb and index finger. He shot until everything, everything, was perfect..."

På High School satte Chris rekorder, vant mesterskap og er til dags dato regnet som en av de beste spillerene som kom ut av Mississippi området.

Suksessen fortsatte på Collegenivå, Chris hadde valgt Louisiana State University og hadde likegodt en av de beste sesongene for en førsteåring i collegebaskets historie. Han snittet på 30.2 poeng pr.kamp, fortsatt rekord for en førsteåring i NCAA.
Andre året var ikke noe dårligere og han gjorde seg sågar fortjent til å komme på coveret til Sports Illustrated. Chris så ut som en gryende superstjerne og når han nå erklærte seg klar for NBA draftet Denver Nuggets ham allerede som nr 3. (Bak Derrick Coleman og Gary Payton) Til tross for det faktum at Chris var SG og med sine knappe 1.85 var han egentlig for liten til den posisjonen.
Han var i ferd med å gjøre drømmen til virkelighet.


Møtet med NBA ble ikke helt som ønsket, en tidlig fotskade begrenset spilletiden og samtidig hadde han lagt på seg en hel del. Snittet første sesongen var 14.1 noe som sank til katastrofale 10.3 poeng per kamp neste sesong. Chris var i dårlig form og all motgangen hadde fratatt han mye av selvtilliten. Som en direkte følge var han heller ikke helt på godfot med lagkameratene.
I Denver var skuffelsen til å ta og føle på, de hadde draftet en flopp i stedet for en fremtidig stjernespiller som de hadde trodd og håpet på med et så høyt draftpick.

Chris gikk aldri NBA-fellen med kvinner, alkohol og dop som hadde fanget så mange andre. Han var gift med sin kjæreste fra college og hadde funnet Islam. Chris besøkte ghettoer og besøkte muslimske aktivister.
Til slutt fortalte han kona Kim at han planla å konvertere til Islam, begynnte å lære arabisk og gikk på bønnemøter. Ekteskapet tok snart slutt og Chris var frustrert med både personlige og basketrelaterte problemer.

Så i 1993 gjør han sin offisielle konvertering til Islam og tar navnet Mahmoud Abdul-Rauf. Hvor han tidligere var plaget av nagende tvil og usikkerhet var nå Islam en bauta i livet hans.
Med stabilitet gjenopprettet fokuserte han på basket. Fast bestemt på å vise alle at han ikke var noen flopp tok han nå basket virkelig på alvor.
Ni timer trening hver dag og når sesongen startet opp igjen hadde han ikke bare et nytt navn men var også en ny spiller.
Han snittet på 19.2 poeng, deltok i dunkekonkurransen i allstar helgen og vant NBA´s most improved player.

Sesongen etter leder han laget sitt i scoring med sine 18 poeng per kamp og setter vanvittige 219 av 229 straffer.
Slik fortsetter det frem til 95-96 sesongen hvor Chris, nå Mahmoud Abdul-Rauf, gjør et skjebnesvangert valg.
Det starter med at han informerer Denver Nuggets om at han ikke lenger ønsker å stå under nasjonalsangen.

"..He believed, as he put it, that recognizing the flag during "The Star Spangled Banner" was "nationalistic ritualism"—it was a blindly patriotic nation ignoring its ignominious past—and that for him to do so would be a sin..."

Saken ble behandlet diskré, det ble tillatt at Mahmood avventet til nasjonalsangen var ferdigspillt før han gikk ut til resten av laget.
Slik gikk det noen måneder uten at noen viste om den stille protesten.

Ikke før i Mars når han tusler ut i arenaen for tidlig, og foran 17.000 tilskuere som står mens nasjonalsangen spilles blir det pinlig tydelig at det er en som ikke gjør det. Media kaste seg over saken umiddelbart og hysteriet er et faktum.

"In Greece, they'd stone him. He's a disgrace to the United States."

NBA suspenderer ham, to dager senere utvikles et kompromiss hvor han ville stå under sangen men med øynene igjen og se ned.
Karrieren ble aldri det samme igjen og på kun to sesonger var han ute av NBA, akkurat da han egentlig skulle gå inn i sine beste år som basketspiller.

I et nylig intervju med hoopshype forteller Mahmood følgende på spørsmål om hvorvidt han fikk noen tilbud etter 98 sesongen:

"..MAR: Oooh, man, that’s a long, long time. I will tell you this… After the national anthem fiasco, nobody really wanted to touch me. Then there was the HBO interview with Bryant Gumbel. After that, it was like it killed everything. Because that was after September 11. I could not even get an invitation to go try out with a team. I just laid low, stayed at home, spent more time with my family, trying to do things in the community and see if eventually I could get back into it. At the end, I said… Man, I still have a love for this thing and there’s got to be somebody out there that wants to give me a chance to play. And that’s why I have been overseas and have been ever since.."

I samme artikkel nevnes følgende om reaksjonene fra lagkameratene:

My teammates were very supportive. Actually, the night that they suspended me, Dale Ellis did exactly what I did in protest. Silent protest. Even Dikembe was like, “He’s been doing this for months and he hasn’t been bothering anybody! Why do you make a big deal out of it?” They respected my decision because they knew me as a person. I’m not trying to cause problems.

Idag spiller han profesjonell i basket i Japan i en alder av 40.